mitt vakre tantebarn Tobias

"Om det er kreft som tærer opp kroppen din, eller om psyken tærer deg opp, spiller ingen rolle. Jeg ser på begge deler som sykdom"

we couldn't all be cowboys
some of us are clowns
and some of us are dancers on the midway
we roam from town to town
i hope that everybody can find a little flame
me, i say my prayers
then i just light myself on fire
and i walk out on the wire once again
and i say

good, goodnight elisabeth,
goodnight elisabeth
goodnight elisabeth
goodnight

Hun faller. Faller, faller, faller. Ned, ned, ned. Hun faller ned, men livet står ikke klar til å ta imot. Hun faller ned mot mørket, ukjente monstre venter. I mørket der hvor alt er svart som natten, uten skinnende stjerner som lyser opp. Det er bare mørkt, trist.

Hun fortsetter å falle, under henne er det uendelige, aldri vil dette fallet stanse.

?Stans. STANS.  hjelp meg opp, dra meg tilbake.?

Men det er for sent. Menneskene over henne forsøker gang på gang å kaste ned et hjelpende tau til henne. Men hun når det ikke. De kaster det til en kroppen som er parkert på en knaus lengre oppe. Lite vet de at sjelen hennes har falt fra kroppen. Lite vet de om at sjelen fortsetter å falle. Det er lenge siden den falt for langt ned til at det hjelpende tauet kunne nå henne. Ingen har et tau langt nok til at det kan nå den stadig fallende sjelen. Fortapt.

Hun undres, er det på tide? Har hun falt nok nå? Hvor langt ned kan en sjel falle? Hvor mye smerte må en fallende sjel tåle? Hvor ødelagt er det lov å bli? Det må da finnes en regel, kanskje en uskreven norm en plass som sier at det er lov å gå når man allerede er fortapt og i uutholdelig smerte. Det må da være lov, når man er for ødelagt til å fikses, og man stadig faller lenger ned.

Det er bare til å ta en liten avstikker bort fra fallet, slik at man får muligheten til å reise seg igjen, en fredfull plass i det ukjente. En liten avstikker, så slipper hun å falle mer.

Tegneserie med mening. 

Nå er eg lei av dette tullet! At dere ikke ser hvordan ordene deres ødelegger andre mennesker! Det er bare så absurd at det skal være slik, at folk kan skjule seg bak ukjente identiteter å ødelegge andres dager med ord og rykter! Og det verste med det hele er jo faktisk det at flere og flere henger seg på disse ryktene, hører på dem, sprer dem videre og kanskje til og med legger på litt ekstra, akkurat som om det ikke var nok tull i dem fra før av..

Alt det jeg hører folk sier, alle løgnene og falske utsagnene, det er jo ikke sant, det er jo feil, de er jo ikke reelle. Men hva Lisa sier har tydeligvis ingen ting å si. Dere som sprer ryktene vet jo mye bedre en meg hvordan jeg tenker og hvordan jeg har det, og hvordan jeg ikke har det.

Men hva vet vell jeg?? Jeg er jo bare meg. Jenta som visstnok elsker å være innlagt, og som gjør alt hun kan for å fortsette å være innlag. Jaaaa, for det er jo så innmari gøy å være innlagt, herreman, vet dere ikke det?? Det er jo fest og basar hver dag! Jeg elsker det! Jeg er jo ikke innlagt fordi jeg har problemer som jeg trenger hjelp med. Neeei, hvem trenger vell hjelp?

Og kjære dere som mener at jeg skjærer i min egen kropp for å få mest mulig oppmerksomhet, det må dere bare tro, men vær så snill. Kan dere hvertfall prøve å sette dere litt inn i fakta om alvorlig selvskading før dere sier noe? Hva om jeg sier at jeg faktisk ikke kunne brydd meg mindre om andre når jeg sitter å påfører MEG SELV smerte? Det er jo ikka akkurat slik at mens jeg blir sydd at jeg tenker; Jippi, xx antall sting, nå får jeg oppmerksomhet!

Hadde jeg virkelig skjært i min egen kropp for dere, tror dere ikke at jeg hadde vært litt mer frampå? Kanskje lagt ut bilder av åpne sår, skrevet nøyaktig hvor mange sting som ble sydd, eller; stakkers meg, nå har jeg fått betennelse i såret etter åha blitt sydd for fjerde gangen idag? Jeg skriver ikke sånn..Jeg har prinsipper jeg følger, jeg har grenser. Jeg er ikke åpen om at jeg selvskader fordi jeg vil ha oppmerksomhet. Jeg er åpen om det fordi jeg velger å tro at det kanskje kan være til hjelpe for andre som føler det på samme måte, eller som trenger å snakke om det. Jeg velger å vær åpen om det slik at det forhåpentligvis en dag blir mindre tabubelagt.

-

Å til dere som trekker dere bort fra meg, det er greit, deres valg, skal ikke klandre dere for det. Men når jeg får vite at folk, til og med voksne personer går rundt å advarer andre om å være med meg fordi at da kan de bli så påvirket av min sykdom, da bryr jeg meg. 

Det har aldri, og kommer aldri til å være meningen å skade andres psyke, eller skade andre som personer. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne vært normal, at jeg ikke slet. Men jeg sliter, og akkurat nå så er ikke det noe jeg bare kan ta bort. Men å få vite at jeg skader de rundt meg, det smerter mer enn noe annet. Det var ikke sånn det skulle bli. Jeg skulle hjelpe, ikke hjelpes. 

Til alle dere som jeg har påvirket på grunn av min sykdom, jeg beklager. Dere skulle bare visst hvor inderlig vondt det gjør å vite at jeg skader andre ved å bare være meg selv. Jeg vet faktisk ikke om jeg takler å ha den statusen på meg. Hun som ødelegger for alle andre. Den setningen smerter mer enn all sykdom. Hvorfor skal jeg være i live hvis alt jeg gjør er å skade andre?

Bilder sier til tider mer enn ord

Jeg danset skjørhetens dans..

 fremdeles danser jeg.

Tidligere danset jeg skjørhetens dans til uante steder, uten mål, uten mening, tråkket drivende på knuste glassbiter, i et glass av destruktivitet, fullt av smertefulle sprekker som alle har sin egen historie å fortelle. Nå danser jeg skjørhetens dans med et mål. Et mål om hvor jeg vil, og hvor jeg skal.

Skjørhetens dans har nå satt sitt mål, destinasjonen er valgt. Men inni glasset kommer man seg ingen annen vei en rundt og rundt;-man kan lure seg selv ved å tro at man har kommet seg fremover, men sannheten er at man alltid kommer tilbake til samme sted, fanget, alene.

Men glasset er skjørt, skjørere en skjørhetens dans. Glasset er snart ødelagt, fullstendig nedbrutt. Da skal restene av det så vidt eksisterende mennesket danse. Danse til sin destinasjon.

Jeg trodde jeg gikk framover, men sannheten er at jeg går rundt meg selv, kommer på en måte ingen vei. Jeg hadde et ønske om å kunne begynne på veien videre, hoppe hundre steg frem og ta igjen de andre. Nå vet jeg ikke helt hva jeg ønsker. Ønsker jeg egentlig en framtid? Ønsker jeg I det hele tatt en nåtid? Jeg har sagt det tusen ganger, og jeg sier det igjen; kroppen min er sliten, lei.

Jeg prøver iherdig å lappe meg selv hel igjen, innsiden altså. Utsiden er det andre som må lappe sammen. Men uansett hvor mange lapper jeg fester sammen, uansett hvor mange lag lim jeg bruker, så faller det alltid fra hverandre igjen. Det er en umulig oppgave. Jeg vil gi opp, jeg gir opp.

Jeg har dog vært flink, på sett og vis. Jeg ga det en sjanse, prøvde til og med å ordne opp i gamle svik.

Men nå er jeg villrådet, står barføtt på den våte marka, langt inni sjelens diamant. Fanget utenfor glassbitene av det tidligere hele glasset. En gang for lenge siden var glasset nytt. Nå er det knust, ødelagt. Det er blitt satt spor i glasset som aldri kommer til å forsvinne. Man har i evigheter prøvd å lime glassets biter til en helhet, men sprekkene kommer for alltid til å være der, synlige, vonde. For noen smerter det å se på dette glasset, som en gang pleide å skinne vakrere en tusen stjerner. For andre er det null følelser involvert, fordi de har lært seg å lukke øynene for alt virker truende. Glasset kan virke truende med alle sine sprekker og biter, men hvis du ser nøye, kan du merke en skjørhet?

Inni glasset jeg danser. Danser skjørhetens dans. Men nå er dansen snart over.

God morgen.

Team.

Kunst-og uttrykksterapi.

Hjem.

Pizza.

Ben & Jerrys.

Skrekkfilm.

Natta

..

Min humor

Ja, livet kan til tider virkelig nytes.

Jeg skjønner ikke. Jeg skjønner ingenting. Jeg er atten, attens søren år. Jeg er atten år, men er det virkelig sant? Er det virkelig slik at ingen bryr seg lenger, fordi man er atten på papiret? Jeg skjønner ikke, jeg trodde man skulle få rettigheter ved attenårsdagen, ikke miste dem.

Miste rettigheten til å gråte, vise følelser, og ikke minst; motta omsorg.

Man er atten år, og fortjener plutselig ingenting lenger. Den klemmen som pleide å hjelpe når man hadde det vanskelig, den får man ikke lenger, for man er visst for voksen til å motta klemmer. Den omsorgen som man pleide å få når man virkelig trengte det og ikke klarte ha omsorg for seg selv, den er hvertfall helt borte, fordi man er atten år og må klare å ha ansvaret selv. Husker du de tårene man en gang fikk lov å gråte? Nå blir man skjelt ut fordi man skal ha kontroll nok til å ikke vise følelser.

Jeg skjønner ikke. De ber om at man skal klare å ta i bruk hjelpemidlene rundt seg, klare å åpne seg og prate. Men hva skjer? Man blir ikke mottatt på det viset som man ønsket. Ordene som visstnok skal hjelpe, de er langt fra personlige, men heller noe som trolig er tatt rett ut av ei bok og som sies til alle pasientene. I et sekund kan man av og til føle at man får en personlig, omsorgsfull samtale med noen. Men hva får du vite? Denne personen har jo gått fra dør til dør og sagt akkurat det samme til alle. Da føler man virkelig at folk bryr seg, man føler seg verdsatt.. not.. Kunne likså godt hatt med en lapp som de stå og leste fra. Det blir så upersonlig, det blir så feil.

En ting jeg undres over. Hvorfor er man egentlig innlagt? Jeg har i en periode nå tenkt over det. Hvorfor er jeg egentlig her, hvilken hjelp er det egentlig jeg får?

Jeg er på en plass hvor folk er trangsynte. De er mer opptatt av hvor mange masker som skal være på strikkepinnen enn hvordan det går med pasientene. De kommer inn på pasientrommene, spør: trenger du en samtale. Svarer du nei, så går de rett ut igjen, og svarer du ja, så er det som om de drar opp de forbaska kortene deres og leser rett av.

Jeg får gjøre hva jeg vil, men åja, vent. Det trenger jeg jo ikke lag et avsnitt om en gang. Er man voksen så er man voksen. Tydeligvis..

Beklager for et ?syte? innlegg. Jeg er bare så mektig lei av alt og alle som har med helsenorge å gjøre. Jeg savner den tiden hvor om man var seksten eller sytten ikke hadde noe å si. Jeg savner å være noe mer enn bare en gjenstand. Jeg savner å ha litt strengere rammer rundt meg, slik at jeg ikke kan valse ut midt på natten, opprørt og destruktiv, fordi jeg har blitt skjelt ut. Jeg savner at andre kan være med å ta ansvar.

Jeg klarer bare ikke ha alt ansvaret alene. Hadde jeg klart det så hadde jeg jo ikke behøvd å vært innlagt ved et psykiatrisk sykehus.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Helsenorge fortsetter å svikte, bare på grunn av det hersens atten-tallet.

Im just like: HØØØØØM

Har nettopp vært på café med ei herlig dame, satt der i sånn ca. 4 TIMER! 

Ny rekord for meg når det kommer til å sitte stille og bare prate! Menmen, tiden går fort når man har det koselig, det er hvertfall tilfelle her!

Fikk tilogmed fine tullipaner!

Tusen takk for en bra dag!

Tusen, tusen tusen milioner takk for alle de positie tilbakemeldingene jeg fikk på videoen jeg la ut! Var egentlig ganske i tvil på om jeg turte legge den ut i det hele tatt, så derfor er jeg kjempetakknemlig for den gode responsen! Dere er alle sammen herlige og uvurderlige! Stay strong kjære dere<3

good helg!

Mange skrivefeil, tall som ser ut som andre osv. 

Men ja. Dette er meg

Father, I'm going through some heavy things
It seems like this world ain't getting any better
The more we try to get closer to You
The farther we run from Your throne

I've spent so many nights wonderin' when will it end
When will the day come when happiness begins
I'm running the race but it seems too hard to win
I'm sick of mourning my stomach is throwing up in the morning

I'm calling for help and watching it melt away
My heart's been put on display and put away
In many ways, many times I told myself it was ok
And anger was the price that was paid
While these faded dreams just screamed to bring them home

The burden was too heavy I kept running from the throne
I can't take it any longer
I can taste my spirit hunger
God please help me get home

<3

Joda. Søndagen som skulle bli så koselig og gøy på besøk med venninner, endte opp i ettelerannet helsiken på legevakta. Det skulle gå så fort, det var det de sa..  Men så plutselig tok det evig tid. Infeksjoner, sprøyter, prøver og 3 kvarter sittendes med en tydeligvis alltvitende lege. Jeg kan heller ikke si at de ansatte her på k3 var til noe særlig hjelp når de ikke engang var villige å utsette turen til legevakten til neste dag, men heller tvert imor så bestilte de time akkurat det klokkeslettet jeg skulle ha vært på besøk. 

Love my life. Ja, jeg klager, men jeg ble sur.

Heldigvis, eller som et lite plaster på såret, så var det trolig verdens herligste sykepleier som tok imot meg. Hun viste så utrolig mye omsorg, og vi begynte helt plutselig å snakke veldig lett om ting som jeg egentlig har veldig problemer med å snakke om! Skulle bare ønske at denne sykepleieren jobbet på k3, å ikke på legevakta..

Imorgen, eller rettere sagt nå, er det en ny dag. Har ikke noen konkrete planer, utenom et lite kafé besøk med herlige Maryanne, og noen timer sammen med kleggen/ primærkontakten min.

God natt

Jeg hater dette, virkelig hater det. Følelsene drar meg ned i mørket som virvlende vann dras ned i sluket. Det er mørkt her nede, jeg er blindet, alt er svart. Hvor er veien fram, hvor er veien opp? Jeg finner ikke det jeg søker, alt jeg finner er en ny vei lenger ned. Bakken her nede er kald og våt. Det kjennes ut som om jeg trør i en evinnelig sørpe. Luften, det er ikke noe luft. Jeg puster inn pur ondskap og smerte. Jeg er en zombie uten mulighet til å skaffe meg retningsans eller kart som kan hjelpe meg. Jeg er en zombie som holdes i live av egoistiske mennesker. De skjønner ikke at jeg er her nede, de skjønner ikke at jeg ikke har kartet som kan føre meg opp igjen. De skjønner seg ikke på smerten, de skjønner ikke at den aldri kommer til å forsvinne..

 Mucomyst, venefloner, mageskyll, kull, sprøyter, motgift, frarøving av alt, de tror de hjelper. De tror at det hjelper å sende meg avgårde med ulende biler. De tror at de er livreddende engler, men sannheten er det motsatte. De gjør en allerede nesten-død person mer død. De frarøver frihet og menneskerett.

Jeg er på bunnen igjen, og denne gangen vet jeg faktisk ikke om jeg klarer å komme meg opp igjen.

random bilde

ARRRGG. Nå er jeg ekstremt fristet til å sette hele jdps i fyr og flamme.

Idag, rettere sagt fra klokken 1 til nesten 3 satt jeg, behandler og primærkontakt i et møte mellom oss tre hvor vi skulle diskutere helt ok ting. Men tror dere at det ble sånn? Åneida. De hadde funnet ut at jeg visstnok skulle ha en "time-out" og overføres tilbake til K1(akuttpost) for en periode. De hadde jo såklart gode begrunnelser, regler som var brutt og tillitsbrudd og ting som ikke trenger og nevnes her på bloggen, men allikevel, k1?? Aldri,aldri,aldri om jeg skulle tilbake ditt. Så da sa jeg fint som det var; enten får jeg bli her, eller så skriver jeg meg ut..

Laaang diskusjon, jeg sa ingenting, stirret ned i bakken. Enda lengre diskusjon, Lisa ble så sint at hun begynte å kaste ut det ene sinnaordet etter det andre. Så kom strofen: Jeg lover å følge reglene. Jeg lover å skjerpe meg. Det er vell det de vil høre meg si?

Krisemøte mellom behandler, primærkontakt og leder. Jeg ble kalt tilbake til kontoret (i mellomtiden hadde jeg pakket og var klar til å skrive meg selv ut)

"Vi gir deg en sjangse. En siste sjangse"

Sur, sint og skuffet. De trodde jeg skulle bli glad av å få høre at jeg fikk bli. Men jeg ble egentlig ikke glad. Behandlerteamet visste seg fra en annen side, en ondskapsfull side som jeg ikke hadde ventet.

Ting gikk jo rette veien, destruktiviteter ble færre og færre, men såklart, ett par nederlag blir det jo alltid i en prossess. Men med en gang jeg får et nederlag blir jeg truet til å forlate den plassen hvor den gode prossessen skjer. Så ja, jeg ble, og er sint. Veldig sint på personene som egentlig skal hjelpe meg i behandlingen, ikke true meg.

Men ikveld skal jeg på håndballkamp. opp med humøret, wihuu!!

..

..

Oh, wait. They already left.

-Jeg skulle ønske at jeg hadde en glede i livet, at jeg kunne ha husket min egen latter og smile et ekte smil. jeg skulle ønske at tanker om døden holdt seg unna! Jeg ønsker og bety noe for noen, at noen bryr seg om meg.

-Jeg er livredd for å snakke med folk fordi jeg er redd for at de ikke vil ha noe med meg å gjøre.

-Jeg savner å takle å være alene med meg selv. Den tiden der ikke all tid alene ble brukt på å kjempe desperat mot angst, skadetrang og mørke tanker. Den tiden hvor det å slappe av var en del av livet.

-Jeg ønsker å bli en sanger. En sanger som synger sanger basert på egne følelser og opplevelser. Jeg ønsker å kunne hjelpe andre gjennom tekstene mine og musikken min. Jeg drømmer meg bort når jeg sitter ved pianoet og synger. Og forresten så er jeg forelsket!

-Av og til har jeg bare lyst å springe å gjemme meg, hvor ingen kan se meg, bare være helt alene. jeg har dårlig selvtillet og er livredd for at folk ikke skal akseptere meg for den jeg er. jeg føler meg av og til knøttliten. alt for liten

-Jeg må begynne å gå til psykolog, og jeg gruer meg kjempe mye. Jeg er nødt til å snakke med en totalt fremmed person om det som er vondt for meg.

-Jeg har mangen hemmeligheter, å nesten ingen vetom det eller bloggen jeg skriver på ... www.sannhetenbakmasken.blogg.no

-Jeg skriver en anonym psykdomsblogg

-Jeg gruer meg til hver eneste skoleferie fordi jeg er redd for at foreldrene mine skal gå fra hverandre. livredd for at det skal bli slutt mellom dem for alltid, det sliter meg helt ut og jeg ender opp med å gå med en maske, som også kalles et 'smil', hver dag..Vil ikke grue meg til noe ALLE gleder seg til, for min del holder det med helger! Sommerferie nesten, den lengste ferien der alt kan skje..

-Jeg har aldri fått oppleve og være ''pappas lille jente''. Har en far som ikke ville ha noe med meg og gjøre.

-Jeg har aldri kunnet stole på noen i familien min og hørt fra mine foreldre at de er glad i meg.

-Jeg har en jobb som krever ALT for mye av meg, og jeg har ingen å snakke om det med

-Jeg hater meg selv for at jeg stoler for mye på vennene rundt meg. Jeg forteller dem mine dypeste hemmeligheter, og jeg blir såret hver eneste gang.

-Jeg angrer på at jeg erklærte mine følelser for en jeg holdt på med. Nå ignorerer han meg og later som om at vi aldri har holdt på...

-Mitt navn er anonym. Anonym for verden, anonym for framtiden og anonym fra fortiden. Jeg har et liv utenom det vanlige. Jeg har aldri syntes synd på meg selv, mest fordi jeg føler meg egentlig ikke syk. I over 3år har jeg nå holdt skjult min verste hemmelighet. Jeg har bulimia nervosa, greit forklart en som selvfremkaller brekninger etter måltider, og en som fast bruker avføringsmidler. En annen hemmelighet er at jeg er egentlig en overspiser. Hadde det ikke vært for bulimien hadde jeg vært en size xl, det er jeg sikker på.. Jeg har oppsøkt hjelp flere ganger, men da har jeg alltid snakket om andre problemer. Grunnen for at jeg ikke har tatt opp det andre emne som egentlig er verst på meg, er fordi jeg ikke vil bli tvangsinnlagt igjen. Det skremmer meg av tanken å være borte fra mine nærmeste en gang til.. Det klarer jeg ikke igjen.

-Jeg er spiseforstyrret.

-Fortiden gjør vondt. Det gjør vondt å være et overgrepsoffer.

 -Den siste tiden har jeg bodd på flere instutisjoner en jeg kan telle på en hånd. Det er tøft å være et instutisjonsbarn.

-Jeg har mange hemmeligheter, som kanskje er litt vanskelig å høre, og det er flaut å fortelle om det når folk vet hvem det er snakk om. I januar så ble jeg kjent med en gutt, han er kjempe snille og etterhvert så begynte vi å holde på. Både meg og han var veldig lykkelige sammen, vi kunne være oss selv når vi var rundt hver andre.. men så en dag ut av det blå så bestemmte han seg at han ville slutte å treffe meg, han ville nemlig ikke såre meg siden han er en sadist...jeg er glad for at han sa det før vi ble sammen men det verste er at han viste det for lenge siden har han var en sadist, skjønner det ikke ennå hvorfor han måtte holde på med meg, og få meg til å bli forelska i han..

-To ord: voldelig hjem

....

Takk for alle bidragene til denne runden med leserhemmeligheter! Dere er alle noen tøffinger, det skal dere ha. Håper at dette "opplegget" fikk noen av dere til å føle dere mindre alene med problemene deres, selv om det gjør meg uhorvelig vondt at så mange sliter og har problemer.

Stå på videre alle sammen! 

OBSOBSOBS; dette innlegget kan nok for mange virke veldig respektløst og uforstående fra min side, men vit at det egentlig ikke er ment sånn. Det er bare ord som jeg nå trenger å få ned.

Jeg er bare så utrolig sliten. Sliten av å høre at personer rundt meg har valgt å forlate jorden. Sliten av å komme inn på Facebook å lese hvil i fred statuser, eller å ta opp telefonen og se at det har kommet meldinger som forteller at hun/han har tatt sitt eget liv, eller når jeg får de samtalene med samme beskjeder. Jeg er lei av det, fordi det gjør så uendelig vondt. Av og til føler jeg bare for å skrike ut, rope til høyere makter, rope til personer som er i ferd med å ta sitt eget liv. Jeg vil rope å si at dem skal ta seg isammen. Men det blir feil, det blir så feil som det kan bli. Hvorfor man vil rope,og hvorfor man av og til kjenner på følelsen av at personer som velger å ta sitt eget liv er egoistiske, det er, hvertfall for min del, basert på etterreaksjonene til personene som blir igjen. Jeg har i det siste året mistet for mange personer enn hva som egentlig burde vært lov, som følge av selvmord. Da kan du kanskje si til deg selv; ja, men egentlig så kjente du ikke personene mer en at du hadde snakket med dem på facebook, hatt kontakt på mobilen med dem, eller kanskje truffet noen av dem ett par ganger.

Men hva så? Jeg sitter ikke her og prøver å gjøre alt for å vise at jeg var bestevenn med dem som tok sitt eget liv, det gjør jeg ikke, det er faktisk bare respektløst.. Noen av dem som jeg har mistet har jeg faktisk bare snakket med over nett eller over telefon, men akkurat som dem som jeg har truffet i virkeligheten, og er med regelmessig, kaller jeg disse nettvennene mine venner, eller av og til bare bekjente, alt etter hvor mye kontakt jeg har hatt med personen. 

Men det er det som gjør meg så vondt. Når folk som ikke en gang har truffet personen som forlot livet, som bare er en bekjent, reagerer så sterk. Reagerer med tårer, hyl, utageringer og total fortvilelse. Når en person velger å ta sitt liv, berører det flere enn hva man skulle trodd. Det kan ødelegge liv som man ikke engang trodde skulle bli berørt av det som skjedde. 

.

Kjære dere som hadde det så vondt at dere ikke så noen annen utvei, jeg skulle ønske dere hadde sett en vei. Kjære dere som har det så vondt at dere føler at det ikke finnes noen annen utvei, det gjør det.. Tenk på familien deres, tenk på venner, tenk på bekjente, tenk på de som ikke engang kjenner dere som kommer til å bli skadet av at du velger å ta ditt eget liv. Jeg har vært på begge sidene, både som pårørende, og som nesten død av mine egne valg. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg vet hvordan det er, jeg vet hvor utrolig vondt det er uansett hvilken side man står på. Det er rett og slett noe dritt. Livet kan være så ufattelig uretferdig, men man må bare stå på, uansett om man er pårørende eller hovedpersonen. Man må bare kjempe, bearbeide, stå sammen. Det går an å leve, det gjør det.

Husk at når du først har tatt det siste skrittet, når du velger vekk livet, da er det faktisk ingen vei tilbake. Du kan ikke angre, du kan ikke gå tilbake. Du forlater en hel haug med mennesker som aldri, aldri kommer til å komme helt over det faktumet at du valgte å forlate livet. Ikke tro at det ikke er noen som bryr seg, for det er det alltid. Du er aldri alene, uansett hvor ensomt det føles.

Du er ikke alene.

Jeg vil at dere alle skal ta dere tid i 12 minutter, lukke øynene og høre hele denne videoen. Det er noe av det sterkeste som noen gang kan bli sagt når det kommer til selvmord og de som bli etterlat.

Hjemme og har laget cupcakes.. yummi!

Leserhemmelighetene kommer nok en gang i kveld/natt! 

Håper alle får en fiin Lørdag!

.

...

Leste igjennom forskjeliige blogger her om dagen, og oppdaget derfor en ganske interessan ting som jeg tenke jeg ville kopiere; altså leserhemmeligheter.

http://eliseamanda.blogg.no/1328276787_leserhemmeligheter__1.html , her ser dere hva leserhemmeligheter går ut på. Altså at dere som leser bloggen min, kan dele deres hemmeligheter, anonymt, for omverden. Jeg har selv den erfaringen av at bare det å dele ting med noen, om så bare skrive det en plass, kan hjelpe. Det kan også hjelpe og se at man ikke er alene.

Har du en eller flere hemmeligheter du vil få ut av hodet, eller delt; send meg mail til lisaf.lovdahl@gmail.com , eller kommenter på dette innlegget, anonymt eller ikke, du bestemmer. Så kommer det et innlegg om leserhemmeligheter, med anonyme hemmeligheter fra dere.!

.

Dagen idag; ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Øynene mine er såre og utslitte, ganen min er knusstørr og vond. Jeg, Lisa, er sliten. 

Men samtidig som dagen idag var skikkelig nedtur, så var den også god, på den måten at jeg bestemte meg for noe. Noe som mange lenge har prøvd å hjulpet meg til å kunne klare. Jeg venter med å fortelle hva det er, for foreløpig så er det mitt. Og foreløpig er jeg tosidet. Sier noe, mens kroppen min og en annen del av meg gjør noe annet. Derfor vil jeg ikke skuffe dere lesere med å si at jeg har bestemt meg for ditt og datt, å så plutselig gjør jeg det stikk motsatte i desperasjon. Det var litt det som skjedde idag. Hodet mitt og tankene mine var faktisk mer positive enn de har vært på leengee, men kroppen min styrte seg selv, styrte meg ned i destruktivitet. (nei,jeg snakker ikke om selvskading og den slags...)

Men ja, jeg må velge å klare å se på det positive som dagen bragte, for det er stort. Det er så stort, snakk om liv og død og død og liv. Jeg prøver å smile, men dagens kamp har gjort meg utslitt. Men en plass i meg er det tent et lys. Endelig klarer jeg å skimte det. 

Black eyes-I don't need 'em
Blue tears-gimme freedom
Black eyes-all behind me
Blue tears'll never find me now

..

"But you can't get away from yourself. You can't decide not to see yourself anymore. You can't decide to turn off the noise in your head."

...

"losing at life"

Ingen brukbare bilder av meg selv, derfor blir det et stander fjortiss ispeiletbilde. 

Hva har skjedd idag? Jo, kjøring fra butikk til håndballkamp( vunnet!), ut på tur alene i Sæby-by, hvor jeg traff på sondre og henrik(også med på håndballcupen), litt hamstring av digg til ikveld+ godis til meg og kjære Maryanne når jeg reiser tilbake. Så en tur på stranden, ute å vandret med en utrolig skjønn liten gutt. Spising av pommes frits, IGJEN. 

Om 5 min reiser vi for å se på jentenes siste håndballkamp for idag, og etterpå blir det en tur på en resturang. 

"Per satt alene kveld etter kveld,

så ble han sulten og spiste ...

 Magen var god,

bena ok,

men hodet måtte han gjemme

for å koke suppe på."   

                                                            Hereodes Falsk

God kveld!!

haha, nå snør det!

love from denmark..

Jeg gråter ikke lenger. 

Jeg gråter ikke lenger, men trangen til å gråte er der fremdeles. Tårene samler seg mangfoldige opp bak øyenlokkene, presser og presser for å få lov til å sive ut. Bløte og massive er de, gjemt bak en fasade. Innvendig er jeg på randen til å drukne i egne, innesperrede tårer. Så mange er de. Men øynene mine har lukket seg til en blokade. Tårer har adgang forbudt, de skal holde seg på sin side av blokaden, den innesperrede siden som ingen lenger skal få lov å se. Verken leger, psykologer, psykiatere, sosionomer, miljøpersonell, eller folk generelt, skal få se salte strømmer av vann renne nedover ansiktet mitt. Jeg skal drukne min sjel med ufortalte tårer og ord.

Jeg er Lisa. Lisa som ikke lenger kan la meg selv få utløp for tårene som finnes inni meg. Hvorfor spør du. Fordi jeg nå er ?voksen?.

Jeg merker det så utrolig godt. Hvordan folk tar avstand når et ?voksent? menneske har det vondt. Hvordan man blir overlatt til seg selv når tårene og følelsene tar form. Jeg er et omsorgsavhengig-menneske jeg, dessverre. Men det finnes tydeligvis en slik uskreven norm som sier at når man blir ?voksen? har man ikke lenger krav på omsorg. Den normen der og jeg er ikke helt venner kan man vell trygt si..

Merk at jeg skriver ?voksen? med hermetegn. Hvorfor? Fordi jeg mener at du ikke plutselig blir voksen over natta bare fordi du skifter tallet i alderen fra 7 til 8. Jeg mener at betegnelsen å være voksen er en tilstand, ikke en alder. Jeg kommer til å skrive hermetegn med det ordet helt til jeg mener at jeg har blitt voksen, i den forstand som jeg mener en voksen person skal være. 

Jeg kjenner ei jente, ei jente sterkere enn sterkest.
Ei jente som for tiden kjemper, kjemper kamper som hun ikke
skulle ha måttet kjempe. 

Jeg kjenner ei jente, ei jente som har møtt mye motgang, men fremdeles står.
Ei jente som vet hvordan det er å tape kamp etter kamp, men som samtidig vet hvor godt en seier smaker. 

Jeg kjenner ei jente, kanskje kjenner du også henne? For denne jenta, det er ei jente som skal klare livet, med motgang og medgang. Gjennom sol, storm og vind. Imellom tårer og latter. Men livet, det skal denne jenta mestre!

♥

Maryanne..du vakre, nydelige skapning. Jeg har blitt så glad i deg. Et vennskap, ett nytt og annerledes vennskap har jeg fått lov å ta del i. Et vennskap sammen med deg. Et vennskap som jeg tror med tiden vil bli sterkere enn noe annet vennskap jeg noen gang har hatt. Jeg har vell aldri følt det på denne måten før, aldri hatt den følelsen av at jeg har kunnet snakke om absolutt alt med en person. En person som jeg kan legge fremtidige planer med, som jeg faktisk har intensjoner om å fullføre. Jeg er veldig flink til å planlegge, men ikke like flink til å ha troen på at jeg skal fullføre det som jeg har planlagt. Men det klarer jeg nå, når jeg planlegger med Maryanne. 

Hihi, hvor morsomt vi har det ilag, vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg tenker tilbake på alt det rare vi kan komme på å si i hverandres selskap. Jeg tror nok vi hadde tjent gode penger på å skrive ned sitater fra våre samtaler i en bok, eller, det har vi vell egentlig blitt enige om at vi hadde gjort! Jeg storgleder meg til vi begge er utskrevne fra kløver3, slik at vi slipper alle begrensningene som vi nå har! Gleder meg til vi kan gå mer en 1 times tur ilag, og når vi kan se film uten forstyrrelser fra ansatte. Det er så mye vi skal oppleve, Maryanne! Livet ligger der og venter på oss!

Mange mener kanskje at det å bygge et vennskap på et møte i psykiatrien ikke er optimalt, men da sier jeg; hva vet vel dere? Kanskje er dette et tilfelle hvor vennskapet blir livslang? Kanskje er det at vi begge har vært innom psykiatrien og livets mørke sider det som i fremtiden kommer til å styrke vennskapet? Det behøver ikke alltid være negativt at man bygger vennskap når man er i mørkefaser i livet, så lenge man klarer å sette grenser på hva som er bra, og hva som er triggende. Jeg har faktisk ganske mye vett i hodet når det kommer til punktet om trigging, fordi jeg vet hvor lett man kan påvirkes av andres destruktivitet, og grunnet at jeg har vett når det kommer til dette, så er jeg også flink til å vite hvilke folk jeg vil omgås og ikke. Bare slik at jeg har fått sagt det til alle dere som tviler;)

Tusen takk for alle de støttendes kommentarene i forrige innlegg. Betyr kjempemye for meg!

Nå er det påskeferie, og gjett hva?Jeg har fått tidenes beste påskenyhet! Natt til Torsdag, skal jeg, sammen med flere andre reise til Danmark, i forbindelse med en håndballcup! Jeg er overlykkelig, og gleder meg masse. Komme meg vekk fra sykdom en liten periode, eller, hvertfall prøve! Thihihi.. tralllalaa

mat, mat, mat, mat. Gud for ett mas! Jeg føler at jeg ikke hører noe annet en ord som kan forbindes med mat! -Spiser du? Du spiser så lite. Du må ikke spise så mye, da vet du hva som skjer. 

Ja, jeg vet hva som skjer, jeg vet det bedre enn alle dere andre. Jeg vet så altforgodt hva jeg selv gjør, og hva jeg ikke gjør. Tror dere ikke at jeg ser hvordan øynene deres skuler bort på meg for hver bit jeg tar? Spiser hun noe i det hele tatt? Spiser hun mye? Forlater hun rommet etter måltider?

Dere trenger ikke dømme, den jobben er jeg flink nok til selv. Det er vondt å se meg selv i speilet, å tenke tilbake til den stunden hvor jeg var flink. Den stunden når det syke regjerte. Den stunden hvor tvangstrening var det eneste kveldene bestod av. Den stunden når vekta raste.... Men så plutselig ble jeg innlagt, og overspising fikk et helt nytt perspektiv. Det gikk an å overspise, uten å ha krefter til å utføre renselse i etterkant. Vekta opp,opp,opp. 

Dere trenger ikke si at dere vet hvordan det er, hvis dere ikke har vært borti det selv. Jeg blir så utrolig frustrert når uvitende personer sitter på sidelinjen og sier at de vet hvordan det er. Det er så falskt! Hvis dere ikke har vært borti det selv, så vet dere faktisk ingenting! Man kan lese i bøker om hvordan personer med spisediagnoser forholder seg til mat, men det er bare bøker, det er ikke meg, eller henne, eller han, det er bøker. 

Har du kjent på følelsen? Følelsen av en skrikende tom mage? Følelsen av skam i butikken? Følesen av å sløse bort alt du har av penger på mat som ikke får bli i magen uansett? Følesen av lykke, akkurat i de minuttene du spiser? Følelsen av en mage som er så overfylt at du må krype? Følelsen av å henge over toalettet, vasken, bøtta, posen eller skålen? Følelsen av skam når du finner alt søppelet som stammer fra maten du nettopp trykket i trynet? Følelsen av skam fordi du føler at alle som ser på deg kan se hva du gjør med maten? Følelsen av gule tenner, eller følelsen når du mister mer og mer hår, eller når ansiktet ditt er så oppblåst at det ser ut som om det skal sprenge?

Følelsen av å ha et forstyrret forhold til mat?

De følelsene, de følelsene, de følelsene gjør så vondt. Men jeg skal få hjelp. Jeg har kommet til en plass hvor personer mener at dette problemet må jobbes med, fordi det er grunnleggende for å bygge ett liv. På ungdompsykiatrisk valgte de å bare overse det problemet, selv om det er, og var et veldig sentralt problem for meg. Jeg har hørt mange andre som også har den erfaringen fra ungdompsyk. At de bare skyver det under teppet, fordi man ikke er 30 kilo og ekstremt undervektig. Men ska jeg si dere noe? Det er minst like farlig. Man ødelegger kroppen innenfra, dreper organer og ødelegger kroppen, selv om man kanskje ikke er 30 kilo..

Men nå er jeg her, på voksenpsykiatrisk, og blir møtt med en mye større forståelse. Etter påskeferien skal alle bremser fjernes. Etter påskeferien skal jeg jobbe, jobbe, jobbe. Jobbe med et problem som jeg har latt tatt alt for stor plass i meg de siste årene. Behandler har foreslått at jeg skal begynne med kostliste. Ikke fordi jeg må spise så og så mye mat for å gå opp i vekt, men slik at jeg skal lære meg å spise sunt, variert, og mindre måltider flere ganger til dagen, istedenfor å sulte, for derretter å ha et svært overspisings/kvitting kick.

Utlevering av meg selv på et nytt tema. Jeg tror egentlig at mange har visst deler av dette fra før av, grunnet mange rykter. Men folk har valgt å forholde seg til rykter, istedenfor å bare spørre meg rett ut. Jeg hadde vell heller satt pris på om folk kunne spurt meg. Jeg har ikke noe problem med å utlevere noe av meg selv hvis folk spør, fordi jeg tror at det jeg sier kan hjelpe andre. Det er bare litt vanskelig å vite hva, og hvor mye jeg skal skrive på en blogg, hvor hvem som helst kan lese.

Jeg har vært borti mye når det kommer til forskjellige sykdommer med mat. Jeg har vært borti en diagnose, for så å hoppe over til en annen, for så å komme tilbake til den første. Den dag i dag er mitt forhold til mat langt i fra slik det burde være. Men forskjellen nå er at jeg nå endelig er klar til å jobbe med det. Jeg vet at det kommer til å bli vanskelig, og at det kommer til å bli tilbakefall. Men til syvende og sist så skal jeg klare det. Viljestyrke, håp og tro på at det skal gå.

..

HAHAHA